Kjenne noen lengst

I en fødselsdagstale til Pappa sa Tanten min: Det er jeg som har kjent deg lengst. Det gjorde stort inntrykk på meg.

Jeg er så heldig at jeg kjenner noen som jeg møtte før de var ett døgn gamle. Jeg er en av de som har kjent de lengst. Det føles som en stor ære, og et privilegie. Det er en gave å følge noen helt fra begynnelsen, og å få være med på deres “første ganger”. Føste skritt, første sang, første dans, første ord, første gråt og første latter. Å se en ny niese kjenne på gress for første gang er noe jeg aldri kommer til å glemme. Eller første gang hun sang en sang om meg som hun dikta sjøl på vei hjem fra barnehagen.

Jeg har tenkt på talen til Tanten min i dag. For i dag var en av mine første ganger. Og jeg måtte klare det uten en av de som har kjent meg aller lengst. Pappa var ikke der, og jeg hadde min første bursdag uten ham. Eller, han var der med meg allikevel. Mange ganger i løpet av dagen.  Men jeg savner klemmen, latteren, sangen, og cabareten med hjerteformede eggeskiver i. Dette var en av de første gangene jeg gjerne skulle ha sluppet. Det gjør vondt å gjøre noe for første gang uten en av de som har kjent meg aller lengst.