I dag har jeg lest en artikkel i Bergens Tidende, Omstridt kur til Bergen, som har opprørt meg. Det dreier seg om ME, det dreier seg om Lightning process (LP), og det dreier seg om prioritering og veivalg.
Den omstridte «mirakelkuren» Lightning Process skal få sin base i Bergen. Haraldsplass satser på å bygge opp landets første senter med utgangspunkt i teknikken.
Stiftelsen Bergen Diakonissehjem har søkt om tilskudd av statlige midler for å bygge opp landets første senter for ME-pasienter, folk som lider av kronisk utmattelse. Senter for livsmestring, som nyskapningen skal hete, tar også mål av seg til å behandle pasienter med tvangslidelser, og med sammensatte problemer som angst, depresjon eller rusproblem.
bt.no 23.06.2009.
Det er bra at det finnes tilbud for de som trenger hjelp til å mestre sine liv. Det er mulig det planlagte Senter for livsmestring vil bli et godt tilbud for de som tenger slik hjelp. Artikkelen gir ikke nok informasjon til at det er mulig å si så mye om innholdet og kvaliteten pt.
Jeg kan imidlertid ikke for mitt bare liv fatte og begripe hvorfor man skal skrive at dette eventuelt vil bli landets første senter for ME-pasienter. For det første er det allerede et ME-senter. For det andre kan jeg ikke se at hjelp til livsmestring skulle være mer aktuelt for de med ME enn for en rekke andre grupper. Iht artikkelen omfattes også helt andre grupper av det planlagte senteret. ME-pasienter trenger som alle andre mennesker i verden hjelp til livsmestring fra tid til annen. De trenger i første rekke noe annet. De trenger biomedisinsk behandling for sin organiske sykdom. Ønsker man å skape et senter for ME-pasienter må man ta det inn over seg.
Hvilke tilbud har ME-paseientene i Norge i dag? Fins det udekte behov?
Utover generell oppfølging hos fastlege er tilbudet innen det offentlig helsevesen i stor utstrekning rettet inn mot utredning og mestring. Her er vi inne i en positiv utvikling. Det er blitt lettere å komme til utredning slik at diagnose kan stilles. Det er blitt flere mestringskurs rundt omkring i landet. Vi har fått det tverrfaglige ME-senteret ved Ullevål universitetssykehus hvor store deler av virksomheten er rettet inn mot disse feltene. Det skal opprettes 10 sengeplasser for de sykeste, og det skal gis tilbud om et ambulerende team for de som bor i rimelig nærhet til Oslo men er for syke til å komme seg til ME-senteret.
Sølvskottberget rehabiliteringssenter har et tilbud til pasienter som er mildt til moderat rammet. Opplegget er rettet mot å “gi nødvendig bistand til deg som pasient, slik at du vil oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse sosialt og i samfunnet”.
Hysnes helsefort skal fra september 2010 gi de friskeste ME-pasientene et tilbud rettet mot deltakelse i arbeid.
En del pasienter har fått tilbud om konitiv adferdsterapi. Dette og gradert trening fremheves ofte som de behandlingstilbudene som har best effekt. Forskningen er her sprikende. Mange pasienter opplever disse behandlingsformene som uvirksomme eller direkte skadelige.
Min erfaring etter å ha deltatt på ulike arenaer der ME-pasienter samtaler er at hjelpen utover utredning består i psykososiale tiltak. Det er én stor mangel: Biomedisinsk hjelp er så og si fraværende. Det er mange grunner til at det er slik. Sikkert er at det er publisert store mengder artikler som utvetydig peker på at ME er en organisk sykdom. Det gjøres funn, og det gis biomedisinsk behandling rundt om i verden. Det er på tide, langt på overtid faktisk, at det gjøres mer på dette feltet også i Norge. Det trengs forskning, det trengs midler, det trengs tilbud, og det trengs nå.
Innenfor snevre økonomiske rammer til forskning på og behanding av ME ber jeg på det sterkeste om at politisk ledelse avslår søknaden om statlig tilskudd til Senter for livsmestring og benytter midlene på tiltak av biomedisinsk karakter istedet. Alt for lenge har man prioritert å nærme seg ME fra psykiatriens, psykologiens og psykosomatikkens ståsted. Det har gitt et magert resultat. Det er på tide å se i øynene at dette ikke er veien å gå. Forskningen viser dette med all tydelighet. Det er bare et tidsspørsmål før alle må se i øynene at det er innen biomedisinsk forskning og behandling løsningen ligger.
Det er streng prioritering av midler på alle arenaer i samfunnet, så også innen helse. Det gjelder å gjøre de riktige valgene. Det håper jeg betyr at politisk ledelse ikke bruker 18-32 millioner pr år på Phil Parkers udokumenterte Lightning process. Forskning på denne NLPbaserte alternative treningsformen, ut over det som nå gjøres i regi av NAFKAM, bør ikke være norske helsemyndigheters satsningsområde ift ME pasienter. De bør heller innfri det pasientene ber om i sitt opprop om biomedisinsk behandling og forskning.
Har du ikke lest dette oppropet anbefaler jeg at du gjør det, og aller helst at du gir det din signatur. Din støtte blir satt stor pris på og betyr mye.